Ny kategori i Oslo byleksikon
RELIGIØSE ROM I INSTITUSJONER
Artikkelen er skrevet av Sylvi Baardseth Panjwani, fagredaktør for religion i Oslo byleksikon og tidligere sokneprest i gamle aker.
Først publisert i St. Hallvard 4/2025.
Det er ikke uvanlig at familie og venners siste avskjed med et menneske skjer i et beskjedent seremonirom i et sykehus eller sykehjem, særlig der det er få igjen av kretsen rundt den avdøde. I en stor by som Oslo, er det, og har det vært, mange slike rom. Noen er som intime små smykker, andre er svært enkle, og noen er tydelig preget av neglisjert vedlikehold.
Kapell/seremonirom i Lilleborg helsehus. Foto: Sylvi Baardseth Panjwani
For noen av de nyere sykehjemmene er disse rommene vel så viktig til bruk for seminarer som seremonier, og bærer preg av det, mens de tradisjonelle kirkerommene/kapellene i institusjoner forsvinner i raskt tempo. Siden de er nesten usynlige i det som er en institusjons oppgave, er det få som registrerer at denne delen av vår kirke- og kulturhistorie forsvinner mer eller mindre sporløst.
Jeg ble oppmerksom på dette etter å ha arbeidet i mange år som menighetsprest i Oslo. En del av tjenesten har vært å forrette gravferd i vanlige kirkerom og gravkapell, men også i disse institusjonskapellene (som nå kalles seremonirom), når en som tilhørte menigheten skulle gravlegges derfra. Som fagredaktør i Oslo byleksikon begynte jeg å savne det å finne faktaopplysninger om disse beskjedne rommene som mennesker møter i sorg, ikke minst opplysninger om kunsten som pryder noen av dem. Noen av rommene som nå er borte, husker jeg bare vagt. Hvor finnes det opplysninger om dem, eller er opplysningene og fotografiene tapt? Og hvordan er det med den nye type livssynsnøytrale eller livssynsåpne seremonirom, er de også egnet for tradisjonell kristen gravferd eller for gudstjenester på institusjoner?
Og hva med de livssynsåpne rommene som kommer i stedet for gammeldagse kirkerom i andre typer institusjoner, som universiteter, høyskoler og sykehus? De siste 20-30 årene har det skjedd en rivende utvikling som gir mer rom til tro i offentlige rom, men som også kan viske ut uttrykk for kristen tro og skjule vår historie.
FENGSELSKIRKER
For å forstå gamle og nye institusjonskirker og -kapell kan det være nyttig å se bakover i historien. Da kan vi begynne med en helt spesiell institusjonskirke som bærer med seg historie så langt tilbake som til slutten av 1500-tallet: Fengselskirken på Bredtveit kvinnefengsel. Dette kirkerommet representerer i dag både en helt unik historie og dilemmaet som de gamle institusjons-kirkerommene står overfor når ombygginger av hele institusjonen må gjøres. Er det historiske kirkerommet egnet for dagens flerreligiøse virkelighet? Det kan vise noe om norske tradisjoner og om kristne tradisjoner og tro og gi mening til mange også i dag, men hva med hensynet til fellesskapet i institusjonen og respekten for annerledestroende?
Ute i samfunnet er det en egen verdi i å ha ulike rom for ulik tro der interesserte kan besøke hverandres gudshus. I en institusjon blir situasjonen en annen. Dermed er det ikke sikkert at rommet i sin nåværende form kan bevares som det er, tross det helt spesielle bevaringsverdige i kirkerommet preget av Maria Vigelands kunst skapt spesielt til kvinnefengselet. Det var en gammel drøm hos Maria Vigeland å få lage kunst «til hjelp og oppreisning» for kvinner, så hun ble spesielt glad for å få oppdraget med altertavlen, og senere flere bilder og altertekstiler til rommet.
Kirken i landsfengselet for kvinner (tidligere Tukthuset) pyntet til jul. Foto: O. Væring / Norsk Teknisk Museum
Før fengselet for kvinner ble lokalisert til Bredtveit, holdt kvinnefengselet til i det gamle Tukthuset i Storgata 33. Da Tukthuset ble revet i 1938, ble alt liturgisk utstyr fra det store kirkerommet tatt vare på og etter hvert tatt med til Bredtveit som en naturlig del av fengselskirken. Det gjelder alterutstyr fra 17- og 1800-tallet, liturgiske bøker og de to kirkeklokkene, og også et særpreget lite engelsk orgel fra slutten av 1700-tallet som ble innkjøpt til Tukthuskirken i 1851, og som står i rommet til pynt. Fengselsdirektør Berit Puntervold ble en gang spurt av direktør Trygve Lindeman om ikke Musikkonservatoriet kunne få overta orgelet til sitt museum, men hun svarte «at nettopp de innsatte trengte å se vakre ting rundt seg». Orgelet ble i fengselet.
Døpefatet fra slutten av 1500-tallet må opprinnelig stamme fra garnisonskirken på Akershus. Tukthuskirken fikk nemlig i 1742–43 overta inventaret fra Garnisonskirken fordi kirken på Akershus den gang skulle få moderne inventar, passende for danskekongen. Historien om Tukthuskirken er en historie for seg, særlig fra tiden før Tukthuset ble et rent fengsel. I en periode sloss byens rike familier om å få kjøpe seg egen stol i kirken slik at byens damer (og noen menn) kunne få gleden av å komme til gudstjeneste hos byens mest ettertraktede ungkar, presten Frederik Schmidt.
Institusjonen Prinds Christian Augusts Minde i Storgata 36 fikk egen kirkesal i 1865. Rommet eksisterer fremdeles, men det er lenge siden inventaret ble fjernet, og ukjent hvor det ble av. Da kirken ble bygget fikk den noe helt spesielt ved at rommet ble fysisk delt med en vegg mellom en mannsside og en kvinneside. Vi vet ikke om veggen mellom de to sidene var helt tett, eller om den besto av en form for gitter hvor de to kjønnene kunne se hverandre, men ikke komme nær hverandre. Siden det var flere menn enn kvinner som var innsatt, var veggen ikke plassert midt i rommet, men noe lenger mot venstre; det var plass til 100 kvinner og 150 menn. Menn og kvinner hadde også hver sin oppgang til kirkerommet for ikke å komme i berøring med hverandre.
Også fengselet (Slaveriet) på Akershus fikk sin egen institusjonskirke i 1866-67. Her hadde fangene tidligere fått benytte Garnisonskirken til gudstjeneste. Fengselskirken, som fikk en spesiell betydning for de dødsdømte norske fangene under 2. verdenskrig, ble tatt ut av bruk som kirke i 1950. Rommet eksisterer ennå, nå som undervisningslokale for Forsvarets høgskole. Her er både prekestol og alter bevart, men altertavlen (som var altertavle nummer 2 i denne kirken) ble flyttet til Botsfengselets kirke.
Botsfengselets meget særpregete kirkerom finnes det ikke lenger spor av der det opprinnelig lå, i den fløyen som ble bygget i 1886. Det er ti år etter at det ble skrevet i «Beretning om Rigets Strafarbeidsanstalt for Aaret 1876»: “Det er et stort Savn, at der ikke haves et ordentlig indrettet Kapel, der ved sit hele udseende kunde medvirke til, at Fangerne under Gudstjenesten kunde glemme, at de vare Fanger.» «Nu sidde de i Korridorene, hvor det samme møder Øiet, som de ser hver Dag, de føres til luftning.”
Rommet ble innredet i overensstemmelse med det som da var fengselets idé, nemlig at menigheten, fangene, satt i isolerte båser slik at de ikke kunne se hverandre, men alle kunne se presten og alteret. Disse båsene ble beholdt helt til høsten 1963. Rundt 1990 ble rommet totalt endret, og alle spor av dette kirkerommet er fjernet. En liten modell ble laget slik at historien er bevart på den måten.
Modell av fengselskirken i Botsfengselet. Foto: Harald Kjær
SYKEHUSKAPELL
I tilknytning til sykehusene var det selvsagt behov for bårerom/ likkapell for oppbevaring av den døde før gravferden. Da disse rommene også skulle kunne brukes når familien ville se den døde, og at det ble behov for å kunne foreta enkle begravelser derfra, fikk de etter hvert en utforming som skulle gi et noe mer verdig preg enn å være bare et oppbevaringsrom. Lenge var det bare de fattigste som ble gravlagt fra likkapellet, så det var enkelt utstyrt. Først i mellomkrigstiden ble det en klar bevissthet omkring det å utsmykke rommet.
Ullevål sykehus hadde fått et sørgekapell i underetasjen i patologisk-anatomisk laboratorium i 1902. I 1928 ble kapellet utvidet, fondveggen malt lyseblå med et gullfarget kors mens vegger og tak ble sorte. Året etter bygger Lovisenberg sykehus et frittstående gravkapell med tilhørende obduksjonsrom til erstatning for det gamle likhuset som måtte rives. Kapellet plasseres slik at det i praksis er usynlig fra sykehuset. Man skulle skånes fra å bli minnet om døden når en var i, eller kom til, et sykehus. På Diakonhjemmets sykehus bygges omtrent samtidig også et frittstående gravkapell, diskret plassert i forhold til sykehusbygget, og nærmest gjemt under bakken fordi naboer protesterte mot å få et synlig gravkapell nær sine boliger. Det enkle kapellet på Krohgstøtten sykehus er ikke like godt gjemt bort, men diskret plassert. På Rikshospitalet er kapellet plassert i en underetasje. Ingen kunstnere er ennå engasjert for å utsmykke rommene.
Maria Vigeland synes å være den første kunstneren som engasjeres til å utsmykke sykehusenes gravkapell i Oslo. Det begynner med lik-kapellet i kjelleretasjen i Røde Kors klinikk. Her maler hun fresker på fondveggen og sideveggene, og hun tegner også seks nesten 150 cm høye lysestaker til å ha rundt kisten, pluss en prekestol. I 1932 innvies det nyinnredete kapellet. Det er uten alterbord. Alterbord i gravkapell blir først vanlig noe senere, men alt i 1937 er alterbord på plass akkurat i dette kapellet. Det får en fargerik mosaikk som frontale med et motiv Maria Vigeland har brukt flere steder: De fem kloke jomfruer fra lignelsen om de fem kloke og de fem uforstandige brudepikene.
Frontale fra kapellet i Røde Kors klinikk, nå på veggen i Frogner kirke. Foto: Sylvi Baardseth Panjwani
Hun velger å bare fremstille de fem som blir frelst. Her skal håpet råde, ingen advarsel om de to mulige utgangene av livet. Samme motiv maler hun på en altertavle til Rikshospitalets kirke.
I 1943 fullfører hun en stor freske på fondveggen i gravkapellet på Lovisenberg sykehus. Også den har et motiv som skal gi sørgende håp og trøst: en himmeltrapp der Jesus står øverst og ønsker mennesker i alle aldre velkommen.
I 1950 får hun i oppdrag å utsmykke gravkapellet på Ullevål sykehus. Veggene blir hvitmalt, kapellet får et alter, og Maria Vigeland maler en altertavle på nær 15 kvm med motiv fra Bergprekenen. På sideveggene er motiv fra Saligprisningene tolket ut ifra dikt av den danske poeten Jeppe Aakjær. Selv om rommet er blitt rikt utsmykket, er plasseringen svært uegnet når bruken øker til flere seremonier daglig. Nytt gravkapell, med helt ny kunst av Tove Strømme, sto ferdig i Laboratoriebyggets kjeller i 1977. I 1993 ble rommet utvidet med forhall og et ekstra seremonirom med kunst av Frans og Nico Widerberg.
Det gamle Rikshospitalet flyttet sitt gravkapell til en større foredragssal, før det ble bygget nytt livssynsåpent gravkapell utsmykket av Terje Roaldkvam da sykehuset flyttet til Gaustad.
Ved Aker sykehus ble det innviet et kapell i 1962, også betegnet som sørgekapell. Maja Refsum Nygård Nilsen laget et keramikkrelieff ”Den oppstandne Kristus” som altertavle til dette kapellet. Dette rommet kunne ikke lenger brukes da Legevakten flyttet til Aker og sperret adgangen til rommet utenfra. Nå er det lagerrom.
SYKEHUSKIRKER
Sykehusene fikk ikke bare gravkapell, men også sykehuskirker beregnet til gudstjenester og andakter. Allerede året etter at Krohgstøttens sykehus ble tatt i bruk, i 1860, ble sykehuskirken innviet der. Den lå i 2. etasje i et eget sidebygg. Her kunne det også forrettes dåp og vigsel. Mange av de ansatte bodde på og i nærheten av sykehuset, så dette ble som en landsbykirke for dem som arbeidet ved sykehuset, og for pasienter som var oppgående nok til å komme seg opp trappene dit.
Ved Gaustad sykehus ble det planlagt en egen kirke, men pengene strakk ikke til mer enn en bolig for sykehuspresten. Til midlertidig kirke ble i stedet festsalen i tredje etasje i tårnbygget innredet til kirkesal. Hvordan rommet var utstyrt er ukjent, men i 1931 laget Dagfinn Werenskiold en altertavle til dette rommet. Da kjøkkenet i første etasje i tårnbygget ble flyttet til en annen bygning, valgte man å innrede permanent kirke her hvor det hvelvete taket minner om et gotisk kirkerom. Nå fikk Maria Vigeland oppdraget med å lage en altertavle tilpasset dette rommet, mens Dagfinn Werenskiolds altertavle ble hengt på sideveggen.
Sykehuskirken i Gaustad sykehus. Foto: Sylvi Baardseth Panjwani
Ved Ullevål sykehus ble det planlagt kirke 1911; den skulle bygges sammen med en badeanstalt. Dette ble det ikke noe av. Først i 1954 ble det innredet en kirke i kjelleretasjen ved geriatrisk avdeling med alterbord og et enkelt kors, prekestol og piano. I 1980 fikk kunstneren Kristin Sommerfeldt i oppdrag å lage en altertavle i billedvev. Da det ble slutt på gudstjenester her, ble alterbildet flyttet til gravkapellet, og salen omgjort til undervisning.
På Lovisenberg skulle selvsagt diakonissene ha en egen kirke. Den ble plassert i 2. etasje i Moderhuset og ble mest brukt av diakonissene, men også av andre som bodde i og nær institusjonen. Dette kirkerommet ble beholdt også etter at Lovisenberg kirke ble bygget til institusjonen, og er fremdeles i bruk ved siden av en rekke små og større kirkerom rundt i de ulike bygningene. I sykehusets store bygning ble en liten sykehuskirke innredet i 1954, der det hver søndag morgen fortsatt er en enkel gudstjeneste.
Sykehuskirken i Lovisenberg sykehus. Foto: Sylvi Baardseth Panjwani
Vor Frue hospital fikk kirkerom i 1926, et rom som bærer preg av å være bygget som et rikt utsmykket katolsk kirkerom, men som også fungerer som et rom for protestanter. Diakonhjemmets sykehus fikk kirkerom i 1931 i elevhjemmet, en kirke for hele lokalsamfunnet som grodde frem rundt institusjonen. Dette rommet fikk et spesielt og stort alterkors skåret ut av Oscar Lynum, og en døpefont skjult i en søyle i alterringen. I 1992 ble rommet erstattet av det nye, store kapellet i VID vitenskapelige høgskole skapt av kunstnerne Gunnar Torvund, Terje Hope og Rigmor Bové.
En egen sykehuskirke ble anlagt i 1966 i 2. etasje i den nye sykehusfløyen. I 2006 ble kirken flyttet til resepsjonsområdet før den fikk sin endelige plass i 2024. Kirkekunsten som ble laget til sykehuskirken i 1998, utført av de samme kunstnere som fikk oppdraget i VID vitenskapelige høgskole, ble tatt med og fikk ny plassering her. I tillegg har Laila Kongevold utformet den bakre del av rommet til et område for samtale og meditasjon.
Ved Rikshospitalet ble det lenge ivret for å få en sykehuskirke. Den fikk på plass i et av byggene før 1945 med altertavle av Maria Vigeland. I det nye Rikshospitalet fikk Søren Ubisch oppdraget å utsmykke sykehuskirken i glassgaten. Et kors av lys på veggen knytter rommet til kristen tradisjon, men rommet fungerer også langt på vei som et livssynsåpent rom som alltid står åpent.
Aker sykehus fikk sykehuskirke samtidig med gravkapellet i 1962. Sykehuset var her tidlig ute med å kombinere kirkerom og auditorium der et lerret ble trukket ned foran alternisjen når det ikke skulle være kirke. Det er samme løsning som vi i dag finner i flere moderne seremonirom/kursrom i sykehjem. Alterveggen består av et stort mosaikkbilde av Per Vigeland. Som gravkapellet i samme sykehus, er dette nå bare et lager. Det massive alterbordet er flyttet opp i et lite, nesten bortgjemt rom som er innredet til et lite kirke-/bønnerom som kan brukes som et stille rom, eller til en bønnestund eller nattverd med plass til noen få. Her er det også en døpefont med fot i smijern som må ha stått i et rom som har vært brukt som dåpsrom. Det nevnes at det tidligere har vært egne dåpsrom i flere sykehus, selv om det er vel så vanlig at bare dåpsfatet bæres dit dåp best kan finne sted av hensyn til barnet og moren.
SEREMONIROM OG KAPELL I SYKEHJEM
I Oslo er det 40 ulike sykehjem der de aller fleste har et seremonirom som kan brukes i forbindelse med gravferd. Flere av rommene var i utgangspunktet tenkt brukt like mye til gudstjenester og andakter for beboerne, som til gravferd. Mange av disse kapellene var enkelt utstyrt med et alter med to lys og et kors, en talerstol og et instrument til å lede salmesang. Noen steder satset den lokale menigheten på å utstyre kapellet med kirkekunst av høy kvalitet. Mange av disse finnes ikke lenger, mens kunsten er plassert på lager hos Oslo kommunes kunstsamling. Nå er det et krav at det ikke lenger skal være et kapell ved sykehjem, men et livssynsnøytralt seremonirom.
Noen steder har kommunen funnet et nøytralt bilde i sine samlinger som kan fungere som et fokuspunkt i rommet, men ved nybygg settes det av midler til en kunstner som får utsmykke rommet. Når vi vet at et flertall av gravferdene fremdeles forrettes av prester, og at prosenten av kirkemedlemmer er høy i den eldste delen av befolkningen slik at gudstjenester bør kunne finne sted i institusjonen, burde det være et krav at slike rom kan fungere godt som et uttrykk for kristen tro. Samtidig bør det være enkelt å få et nøytralt eller livssynsåpent uttrykk når det er naturlig for det som skal foregå der. Slik er det ikke alltid.
I Ullernhjemmet og Tåsenhjemmet og noen steder til kommer alteret i konflikt med kunsten bak. Motsatt har vi kapellet på Rødtvethjemmet der det store veggteppet med tydelig kristent motiv ikke kan skjules, og veggteppet ikke kan være uten et alter foran, og Langerudhjemmet som ikke er egnet til ikke-kristne seremonier ved sitt tydelige kristne preg. Flere steder er det funnet løsninger der utgangspunktet er et kristent kapell, men der alteret eller alterkunsten lett kan skjules når det trengs. Hovseterhjemmet, Lillohjemmet og Lilleborghjemmet er eksempler på dette.
Men så har vi seremonirommene der kunsten er laget med en bevissthet om at det skal kunne fungere for ulike livssyn, både tydelig kristent og tydelig livssynsåpent. På Sagenehjemmet er vekten lagt på det kristne, men altertavlen er samtidig livssynsåpen og rommet brukes mye og aktivt som et sted for kultur med konserter og danseforestillinger ved siden av gudstjenester og gravferd. Ammerudlunden sykehjem har et alterskap som kan stå åpent med et kristent motiv, eller lukket med et mer nøytralt motiv – eller hele skapet kan legges sammen og trilles bort slik at det bare er den malte bakveggen som danner fokus.
Kantarellenhjemmet er det eneste som har et seremonirom der arkitekturen i rommet forsterker rommets innhold. Her er menigheten/de pårørende omgitt av buete vegger på to sider, mens alteret, og eventuelt en kiste, har høye, smale vindusåpninger på begge sider. På alteret er et alterskap med en Kristusfigur og symbol for treenigheten, men lukket viser det et stort, fargerikt tre. Kunstneren er Petter Mohn. Et særlig vakkert rom som gjerne benyttes også av ansatte for en stille hvilestund. Få av seremonirommene ellers brukes på denne måten, selv om stillerom er noe som sprer seg i andre typer institusjoner.
STILLEROM/ROM FOR TRO OG TANKE
I løpet av de senere årene er det blitt svært vanlig å innrede spesielle rom for stillhet og ettertanke. Vi møter dem særlig på sykehus, universiteter og høyskoler, men også på steder som flyplasser og på Stortinget. Her er det et poeng at mennesker uansett tro og livssyn skal kunne finne et fredelig sted for ettertanke og stille bønn, gjerne også med mulighet til å tenne et lys for noe eller noen. Ofte engasjeres kunstnere for å gi rommet et visuelt uttrykk for å forsterke rommets hensikt.
På diakonhjemmets sykehus er stillerommet utstyrt med glasskunst av Maud Gjeruldsen Bugge, og skuffer og skap med utstyr som brukes til bønn i ulike religioner, og en pil i taket som viser retningen mot Mekka. På Lovisenberg sykepleieskole har det lille rommet et alterbord der det ligger både Bibel og Koranen, og på høyskolen BI står alle de kjente symbolene for tro og livssyn, inkludert Islam og Humanetisk forbund, ved inngangen til deres Rom for Tro og Tanke. Flere andre steder som har opprettet stillerom understreker at rommet ikke skal brukes til muslimsk bønn, men at det finnes egne rom for dette i institusjonen. Både på Rikshospitalet, Aker og Ullevål sykehus er det muslimske bønnerommet utstyrt med bønnetepper og noen ord skrevet i kalligrafi på veggene, mens Aker sykehus og OsloMet har slike bønnerom uten andre synlig tegn enn noe i gulv eller tak som viser retningen mot Mekka.
Universitetet i Oslo står i en særstilling når det gjelder å utvikle rom for et bredt spekter av religion og tro. Fra å ha fått innrede et enkelt kapell i Frederikke-bygget på Blindern tidlig på 1960-tallet, fikk Kirkelig Kulturverksted oppdrag i 1992 å utvikle kapellet til et vakrere kapell som også kunne brukes livssynsåpent. Det ble løst med et alter og alterutsmykking som ved behov kunne lukkes til en dekorativ søyle i rommet, laget av Gunnar Torvund og Terje Hope. Fem år senere ble de samme kunstnerne engasjert til å omgjøre et filmrom i bygget til Teologisk fakultet til et kapell, før de i 2006 fikk oppdrag å utforme et muslimsk bønnerom ved siden av kapellet på Frederikke. Her laget Terje Hope en vakker Mihrab (bønnenisje) til bønnerommet.
Utviklingen av et livssynsåpent samtalesenter som skal fremme likeverdige livssynstjenester til studentene som en del av UiOs velferdstilbud, har ført til at det muslimske bønnerommet nå blir erstattet av et livssynsåpent rom som kan deles i tre ved hjelp av tekstiler. Det har blitt laget nødvendige møbler av høy kvalitet, Mihraben skal få plass i et hjørne, men rommet er utformet slik at en rekke livssyn kan bruke det til bønn og samtale, mens kapellet allerede har et område som benyttes av buddhister og av ulike grupper som praktiserer meditasjon når det ikke er gudstjenester der. Det er konkrete planer for et Rom for tro og tanke også i det nye bygget for livsviten- skap, og her er planene om dette lagt inn alt i byggeprosessen. Da ser vi et spennende samspill mellom representanter for ulike livssyn ved UiO, og en universitetsledelse som ser verdien av likeverd, og legger fysisk og økonomisk til rette for det.
HOVEDKILDER
Bøker/hefter/artikler om den enkelte institusjon
Reportasjer ved innvielse av kirkerom/kapell
Institusjonsarkiv
Byarkivet
Opplysninger som finnes i rommene
Biskopens arkiv