Av Helge Høifødt, Fagredaktør i Oslo byleksikon
NB: Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i St. Hallvard 3/2026. I arbeidet mellom redaksjon og forfatter oppsto enkelte uklarheter som gjenspeiles i den trykte artikkelen, men som nå i sin helhet er rettet til en endelig versjon. Denne blir stående for fremtiden i den digitale utgaven av tidsskriftet (Nasjonalbiblioteket) og på Oslo Byes Vels hjemmeside. Den finnes også som nedlastbar pdf.
Helge Høifødt har gjennomgått en stor mengde kommunale dokumenter i den 40 år gamle striden, og han har skrevet en opplysende og informativ artikkel om sammenslåingen av Oslo og Aker i 1948. Denne omfattende og betydningsfulle begivenheten er tidligere lite forsket på og lite publisert.
Oslo skolestyre har møte i Akersalen, året etter sammenslutningen (1949).
Foto: Leif Krohn Ørnelund/Oslo Museum
Sammenslutningen av Aker og Oslo i 1948
Spørsmålet om å slå sammen Kristiania og Aker ble tatt opp fra Kristianias side første gang i 1908, 30 år etter byutvidelsen i 1878. Det skulle gå 40 år før det ble sammenslutning, som var samtidens ord. Denne artikkelen handler om de politiske kampene og hovedmotstanderne, Arbeiderpartiet i Oslo sitt strev for utvidelse og motstanden fra Høyre i Aker, og noe om betydningen av at prosessen ble så lang.
Alternativene til sammenslutning og argumentasjonen lå langet på vei fast gjennom de 40 årene, så temaene er mer interessante enn tidslinjen.
Å slippe å «bli slukt» av byen
For høyreflertallet i Aker gjaldt det å ikke miste selvstyret, bevare kontroll over lokale spørsmål gjennom eget herred (kommune), fire sogn og velforeninger, forsvare den fredlige tilværelsen utenfor byens kok, beholde lave kommunale utgifter og slippe eiendomsskatt. De ønsket ikke å bli ansvarlige for byens utgifter til infrastruktur og sosial velferd. Det ble satt opp flere forsvarslinjer for at Aker skulle få fortsette som egen forstadskommune.
I motstanden mot sammenslutning tok to parter utenfor kommunene stadig oppmerksomhet og forsinket beslutningene. De fire sognene i Aker – Nordstrand, Østre Aker, Vestre Aker og Ullern – hadde egen dagsorden og sto for en rekke «utbruddsforsøk», og Akershus fylkeskommune skrubbet hele veien og krevde en stor erstatning av den nye storkommunen for å «gi fra seg» Aker.
Argumenter for sammenslutning
Kristianias byutvidelseskomité av 1916 slo fast at grensene var sprengt, folk ble trykket ut av byen. I 1917 beregnet oppmålingssjefen at byen hadde 2200 dekar igjen til boligbygging, og at dette ville holde til ca. 55 000 mennesker. Til sammeligning hadde Kristiania 16 000 mennesker per kvadratkilometer, Stockholm hadde
10 000 innenfor sine grenser, København 7000 og Bergen 6000 i 1920.
I 1940 var befolkningen i byen ca. 12 000 større enn i 1917, men hver person hadde flere kvadratmeter bolig til rådighet. Oslo må betraktes som helt utbygget, skrev generalplankomiteen av 1934. Kommunale myndigheter konkluderte i flere runder med at behovet for areal til boligbygging var den mest presserende grunnen til å slå kommunene sammen. Også Hieronymus Heyerdahl, ordfører 1912-14 for Høyre, hadde dette perspektivet. Han skrev i 1923 at Kristiania må få innlemmet en del av de strøk der det bor folk som ved sin forretning eller daglige gjerning er knyttet til byen, og derfor må sies å være byens borgere. Byen må ha arealer slik at byens borgere fremtidig kan bygge sine hjem innenfor og ikke, som nå, utenfor byen.1
Utbyggingen i Aker hadde fra tidlig på 1900-tallet fulgt et radialt mønster, den fulgte jernbanen og de nye forstadsbanene mot vest, syd og nordøst. Det var derfor lite aktuelt med en byutvidelse som var konsentrisk, innenfra og ut, der byen legger seg lag på lag tett inntil tidligere bebyggelse, slik det skjedde på 1800-tallet.
Bygningsloven for Kristiania av 1899 stilte krav om at byen og Aker skulle lage en felles plan for byen og byggebeltet (1800 meter inn i Aker langs bygrensen). Det ble ikke gjort.
Kristianias byutvidelseskomité skrev i 1920:
[...]oprettholdelsen av Kristiania og Aker som to selvstendige kommuner innenfor deres nuværende grenser danner en vesentlig hindring for et rasjonelt og kraftig kommunalt arbeide til fremme av det hele distrikts utvikling i økonomisk og social henseende.
Det gjaldt å tenke arbeidsmarkedet og byområdet som ett og innrette kommunegrenser og forvaltning etter det. Næringsliv, forvaltning og en effektiv arealbruk ville ha stor nytte av en sammenslutning, og det måtte til for å kunne bære velferdssamfunnet. Dette ville komme alle til gode.
Byen påpekte mange områder der forholdene i Aker ikke var tilfredsstillende for storbyregionen: regulering av blant annet boliger, vei og belysning, vann, kloakk, elektrisitet, helsevesen og kirkegårder. Med felles organisasjon ville Aker nyte godt av ressursene i Oslo kommune. På den annen side ville utgiftene ved opprustningen av Aker bli følbar for Oslofolk, men det måtte til.
Oslos reguleringssjef fra 1926, Harald Hals, ledet en utredning som i 1934 la fram Stor-Oslo. Forslag til generalplan som omfattet Oslo, Aker og Bærum. I dette engere hovedstadsområde, kalt Stor-Oslo, krevdes særskilt planlegging og nye former for samarbeid. Dette skulle lede bebyggelsens vekst i ønskede baner og sørge for raske, trygge og billige trafikkårer tilpasset hvert enkelt strøk i storbyområdet. Grensen for storbyområdet strakte seg videre til Lillestrøm, Ski og Asker, og den bygget blant annet på felles arbeidsmarked og reisetid.
Generalplankomiteen mente småhus- og villastrøkene i Aker var for lite tette til å sikre velfungerende infrastruktur, som innbyggerne kunne betale for gjennom skatt. Dessuten ville de sette av grønne korridorer og industrisoner.
Akerordfører Andreas Morell hadde svart slik til byens krav i 1911: Når landkommunen tilfredsstiller alle moderne goder, er det intet behov for å innlemmes. Borgernes interesser ivaretas på samme måte som i byen, og bare teoretiske betraktninger taler for utvidelse. Akers politiske ledelse la videre vekt på at byen hadde større utgifter per innbygger enn Aker, deriblant det dobbelte til fattigomsorg og det firedobbelte til politi.
Peter Andreas Morell (H), gårdbruker på Nedre Grefsen gård ordfører i Aker 1902-1907 og 1911-1916, stortings- representant,
sosialminister 1926-28.
Foto: Ukjent/Oslo Museum
Sognene som ville bli egne kommuner
Da Aker sogn skulle deles i Vestre og Østre Aker i 1861, var det behov for en lovendring som ga unntak fra regelen om at sogn og herred (kommune) var samme enhet. Første runde om deling av Aker herred, slik at de to sognene ble egne kommuner, kom i 1879. En komité, ledet av Johan Sverdrup, gikk imot Vestre Akers forslag om å få bli egen kommune, og det ble nei.
Ullern sogn ble utskilt fra Vestre Aker og Nordstrand fra Østre Aker i 1906. De fire sognene var valgkretser til herredsstyret og hadde eget sognestyre og sogneformannskap (de samme tre til fem personene som satt i formannskapet for herredet).
Startpunktet for kampen om sammenslutning var da Nordstrand ville ut av Aker, og Kristiania i 1908 ba om å få være med i prosessen av hensyn til mulig senere byutvidelse, men fikk nei. Det som veide tyngst da herredsstyret sa nei til Nordstrand var hensynet til at det mindre velstående Østre Aker ville måtte få en sterk reduksjon i standarden på kommunale tjenester som egen kommune.
Nordstrand og Ullern ville igjen ut av Aker i 1935. Ullern sogneformannskap nedsatte egen komité for sognet parallelt med komiteen nedsatt av kommunen, som en markering. I 1937 ba de to sognene nok engang om å få forlate Aker for å bli egne kommuner og dermed slippe unna byen.2 Karl Andersen fra Ap påpekte at både ved kommunevalgene i 1934 og 1937 stemte et flertall av velgerne i Aker på Ap og Venstre, men sognedelingen ga likevel høyresiden flertall i herredsstyret. Velgerne i Østre Aker kan ikke diktere tre andre sogn, svarte høyresiden.
Tegnet skisse av sognene i Aker.
Foto: Ukjent/Oslo byarkiv
I 1939 ville Høyre ha mer av kommunebudsjettet lagt til sognene og gi dem ansvar for veier, parker med mer. En rekke tjenester som i byen var kommunale, var i Aker basert på frivillig innsats, blant annet gjennom Elberfeltsystemet i fattigforsorgen med roder og frivillige, som ble beholdt til 1960-årene. Sognenes strev for selvstendighet hadde også sammenheng med økonomiske forskjeller mellom øst og vest i Aker.
Valg og kommunalt selvstyre
I de aller fleste valgperiodene hadde Høyre og samarbeidspartnere flertall i Aker herredsstyre. Før valget i 1937 viste Høyre valgfilmen Et selvstyrt Aker – et velstyrt Aker. Oslo Høyres leder Rolf Stranger sa på valgmøter at i dag mer enn noen gang skal menneskene få være mennesker med egne tanker, følelser, krav og adgang til frimodige ytringer. Striden står mellom individet og det kollektivistiske, mot maktkonsentrasjon, statsdirigering og regulering med en oppsvulmet, dyr administrasjon og en skjemaflom som tar pusten fra en. Han hevdet at ved sammenslutning ville det kommunale selvstyret miste sin karakter i en utpreget funksjonærstyrt kommune. Skulle det bli sammenslutning, måtte Aker beholdes som valgkrets.
Oppgaven var å sikre at administrasjonen ikke fløt ut og mistet oversikten og kontakten med innbyggerne:
[…] denne befolkning vil aldri noensinne mer komme i en nær og tilfredsstillende kontakt med de organer som skal skjøtte de ulike kommunale gjøremål.
Fortsatt i 1947 ble det advart om at innbyggerne aldri igjen vil få kontakt med de som styrer. I møte med departementet i 1946 foreslo Aker at et vedtak om sammenslutning måtte sikre samarbeidet med de 100 velforeningene, og dessuten la en rekke administrasjoner bestå som distriktsadministrasjoner i daværende lokaler. Vi aner de senere bydelsadministrasjonene. Akers karakter var altså ikke til salgs. Men Aker var dominert av utflyttede Oslofolk (i 1920 utgjorde de 29 % av Akers befolkning) og mange jobbet i Oslo. I 1930 jobbet tre prosent av yrkesbefolkningen i Aker i primærnæringene.
Oslo hadde eiendomsskatt, det hadde ikke Aker, ikke var det ønsket og ikke hadde landkommuner samme anledning til å ilegge som bykommuner. Eiendomsskatt var en fanesak i motstanden, også etter krigen. For Akers velforbund, dannet i 1947, var den hovedsaken. Skattøre på inntekt var også viktig, Aker lå mellom 12 og 15 % i de 40 årene, Oslo var i 1946 oppe i 16,5 %, og beregninger viste at sammenslutning ville bety ca. 2 % økning.
Biter av herredet – eller mindre enn hele Aker
«Akers herredsstyre gikk i 1911 med på å avstå Hovedøen, Lindøen og Nakholmen til Kristiania, men byen var langt fra tilfreds, og fremsatte nye krav», heter er det i Akers Høire 1884–1948. I 1936 fikk Oslo igjen tilbud om å kjøpe de tre øyene og Sjursøya, på betingelse av at både Aker kommune og Nordstrand sognekommune fikk erstatning. Svaret ble nei takk. Etter at byen kjøpte Sjursøya og bygget havn og landforbindelse, ble denne og Kneppeskjær innlemmet i Oslo i 1938.
Etter at staten i 1921 konkluderte med at full sammenslutning ikke var aktuelt, kom Kristiania med subsidiært forslag i to alternativer som begge innebar at det meste av det vestlige Aker og noe av øst med grense via Teisen til Kneppe(skjær) gikk inn i Oslo. Aker svarte at det ville bli en lemlestelse av Aker, øve vold mot Aker og krenke viktige samfunnsinteresser. Og ja, forslagene innebar at mange av de gode skattyterne i Ullern og Vestre Aker ville gått til Kristiania.
Aker Høyre ville i 1935 forhandle om mindre byutvidelser som skulle gjelde områder med bybebyggelse, mens det meste av Aker, for hagebymessig bebyggelse og det åpne land, fortsatt skulle «legges under landet».
Ved kommunevalgene i 1945 fikk Arbeiderpartiet og Venstre flertall i begge kommuner, og det var klart at det gikk mot én kommune. Høyre i Oslo gikk nå inn for sammenslutning, men når skrittet først skulle tas, mente partiet at Lørenskog, Oppegård og østre Bærum måtte tas med i den nye storkommunen. Aker og Akershus var fra gammelt av intimt knyttet til hverandre. En slik utvidelse av reformen ville kreve en lang prosess, noe venstresiden kalte en uthaling. I 1946 var Oslo Høyre klare for å ta imot tilbud fra Aker om å innlemme arealer for boligbygging. Resultatet var at Etterstad, som kommunen allerede eide, ble overført til Oslo i 1946.
Forbund for felles saker – Lovfestet samarbeid
Behovet for å samarbeide om enkelte oppgaver betyr ikke at Aker må utslettes, var et kjernestandpunkt fra Høyre i Aker. Initiativ til fellesutvalg for samarbeid ble tatt av Aker første gang i 1911. Det viktigste resultatet var 1934-planen, som avfødte et generalplanråd. Et viktig spørsmål var om lovregulering av et slikt samarbeid måtte til.
Allerede i 1914 skrev Akers komité som vurderte Nordstrands krav om å forlate Aker at forhandlinger ofte fører til merkbare friksjoner eller endog helt strander. Paragraf 100 i bygningsloven om å delta i hverandres avgjørelser hadde vist seg dødfødt, fellesutvalg hadde dessverre ikke innfridd forventningene, og heller ikke i fremtiden kunne man regne med at interkommunale forhold kan reguleres frivillig, mente komiteen. Bolig, kommunikasjon og regulering har så inngripende betydning at det er uholdbart å la det bero på å komme til forståelse om en fellesopptreden. Vann og kloakk o.l. kan løses hver for seg, men det var åpenbart smart å gjøre det felles. Kristiania sluttet seg i 1923 til dette: lovfestet samarbeid er et tvangssystem som bygger opp om at det eksisterer et motsetningsforhold.
Departementets komité, oppnevnt i 1920, var i sin betenkning i 1923 både for lovfestet samarbeid og utskillelse av Nordstrand. Lovfestet samarbeid ble tatt opp igjen i 1935 og 1937. I 1946 gikk det mot sammenslutning. Høyre hevdet fortsatt at det ikke var påvist et eneste spørsmål som ikke kunne løses innen hver av kommunene. Akers finansrådmann Sverre Iversen ville i 1946 prøve et lovfestet samarbeid i tre år. Viste det seg å virke for dårlig, skulle en sammenslutning gjennomføres.
Trygve Swensen, formannskapet i Aker for Høyre, beskrev i 1935 hvordan et forbund mellom de to kommunene uten lovfesting kunne rigges: statsmyndighetene måtte sikre begge stortingsrepresentasjon, den kommunale selvbestemmelsesrett stå fast for de oppgaver som ikke krevde felles opptreden, og oppgavene som krevde samarbeid ordnes med et fellesstyre med like mange fra hver og ankerett til Kongen. Dette ville heller ikke hindre en utvidelse av sognestyrenes virkefelt. Utgangspunktet var å balansere interessemotsetninger.
Aker og Oslo – Ett nytt fylke med to eller fem kommuner
I 1931 tok Akers ordfører Chr. L. Jensen initiativ til forhandlingskomité der Høyre antydet en ordning som gikk ut på at Aker skulle utskilles fra fylket og sammen med Oslo danne et nytt fylke.3 Fra 1937 sto Aker Høyre for dette alternativet, at Oslo skulle fortsette som bykommune og de fire sognene i Aker kunne bli fire landkommuner. Det ville ivareta prinsippet om ikke å skape en tettere felles organisering av byen og Aker enn nødvendig. Et problem var at Akershus ikke synes noe om at Aker skulle forlate fylket.
Christian Ludvig Jensen (H), ordfører i Aker 1935-1945.
Foto: Ernest Rude/Oslo Museum
Akershus ville ha erstatning for tap av Aker
Akershus fylkeskommune krevde erstatning fra Oslo for å gi fra seg Aker, siden Oslo var eget fylke. I alle de 40 årene var Akershus opptatt av dette mulige inntektstapet, og dette forsinket saken. Fylkestinget besto før 1964 av ordførerne i herredskommunene, med fylkesmannen som leder.
En sammenslutning ville også bety at Asker og Bærum ble helt atskilt fra det øvrige fylke, av «inngripende betydning også for disse herreders fremtidige skjebne». Oslo svarte at man hadde da kontakt ved å reise gjennom byen, som før. I 1929 ville Aker ha uforpliktende forhåndsskjønn over erstatningens størrelse før videre diskusjon. Begge parter skulle kunne stanse prosessen. Staten stilte i 1931 opp med komité som utredet, uten at det endte med noe. I forbindelse med valget i 1937 kom erstatningsspørsmålet sterkt i forgrunnen,4 og i 1938 var erstatning til Akershus den store hindringen for å få sammenslutningssaken videre. Helt til 1948 holdt Aker Høyre som en forutsetning for å ta endelig stilling til sammenslutning at størrelsen på erstatningen til Akershus måtte være avklart.
Fylkesutvalget i Akershus bygget sitt standpunkt i 1932 på at Aker årlig bidro med 2 350 000 kr til fylkeskommunen og fikk tilbake 635 000 kr i tjenester og støtte, altså en netto ytelse på 1 715 000 kr per år. Dette måtte erstattes med til sammen 40 mill. kr. I tillegg krevet fylket erstatning for tapt fremtidig skattekraft og erstatning for det tapet nye forstadskommuner med grense til felleskommunen ble antatt å lide ved naboskapet (omsorgstrengende ville søke til deres kommuner pga. bolignøden i byen), til sammen 40 mill. I alt ville dermed Akershus ha 80 mill. og summen per år tilsvarte ca. 0,5 % av skattbar inntekt i felleskommunen.5
Både Aker og Oslo godtok i 1945 at Akershus skulle ha erstattet differansen mellom skatt fra Aker og utgifter som direkte angikk Aker. Staten ville ikke la sammenslutning vente på erstatningssaken, som så ble avgjort av Stortinget i 1950, to år etter sammenslutningen. Akershus ville ha 122 mill. kr, Oslo tilbød 66. Stortingskomiteen snudde forslaget fra regjeringen helt og Stortinget vedtok en erstatning på 131 mill. kr over 35 år. Man kan forstå Høyres standpunkt at dette var så uforutsigbart at man burde vite før en tok standpunkt. Deretter betalte Oslo 3,75 mill. kr hvert år til og med 1984. I 1951, det første året med betaling etter Stortingets vedtak, utgjorde erstatningen til Akershus 0,81 % av bykassens utgifter på 460 mill. kr.6 Akershus’ krav ble fra fylkets side ikke mindre å slåss om ettersom Akers andel av befolkningen i fylket steg fra 23 % i 1910 til 41 % i 1938. Lovforslaget om erstatning i 1950 refereres erstatningsnemda av 1947, som forberedte saken:7 Utgangspunktet er at kommunen skal løse de oppgaver som lovgivningen pålegger dem, med den inndelingen i kommuner som Stortinget bestemmer. En kommune har ikke noe rettskrav på erstatning for endringer. At en kommune betaler erstatning for endring, innebærer å fortsette det økonomiske fellesskapet med den gamle kommunen. Men hvis en kommune rammes hardt, kan det være riktig med en billighetserstatning for å hjelpe kommunen over vanskeligheter en periode. Om dette hadde departementet i 1947 skrevet tørt: Økonomi er ikke til hinder for sammenslutning. Akershus vil etter en sammenslutning fortsatt ha høyest formue og inntekt av alle fylker og være nr. 4 i folketall.
40 års drakamp
Høyre holdt en rekke alternativer i spill i alle de førti årene, og var ikke villig til å utrede ferdig og legge alternativer bak seg. Sognenes krav om å bli egne kommuner fikk lov å være en del av det som må kalles treneringen. Det handlet jo om hva man ikke ville. «Det er forståelig at Høyre med begjærlighet har grepet enhver anledning til å føre denne sak ut på avveier og over i de mange alternativers dødvann» sa Lars Vegard fra Venstre i herredsstyret i 1939, det handlet om at ordfører Chr. L. Jensen hadde somlet med å svare staten om hva som var Akers standpunkter.
Oslos byutvidelseskomité av 1916 ba om opplysninger fra Aker kommune til sin utredning, men fikk avslag – tonen var satt. 19 år senere, i 1935, kom det krav fra Aker om å ajourføre tidligere utredninger, gjennomgå lover, regler og vedtekter, forandre Grunnloven (det gjaldt representasjon på Stortinget), kommunelovene, skattelovene, takseringsområdet og alle tjenesteområdene Aker hadde. Staten stilte også opp med skjønn ifm. erstatningen til Akershus i flere runder, men uten at det ble mulig å binde partene til resultatet slik at saken kom videre. I 1937 var Høyre villig til å gå inn i forhandlinger der staten var oppmann, men det skulle skje på helt fritt grunnlag.
Det er vanskelig å finne spor av at Høyre var opptatt av næringslivets rammevilkår eller regionens samlede utvikling under de ulike alternativene. Kampene gjaldt privatpersonenes interesser som skatteytere og boligeiere; å slippe eiendomsskatt; erstatning til Akershus som ville få betydning for skattøret; og å beholde makt over beslutninger i herredet og sognene.
Forstadsbane venter på bebyggelsen. Sognsvannsbanen ved Ullevaal Stadion, 1935.
Foto: S. Gran/Oslo Museum
Arbeiderpartiet kom Aker i møte i 1937 ved å legge inn en forutsetning om at eiendomsskatten begrenses som en beskyttelse av egnehjem-bebyggelse og jordbruket. Men partiet sto gjennom prosessen fast på mye; full sammenslutning var løsningen, nei til modeller som bygget på å institusjonalisere motsetningsforhold og å lene seg på staten som klageinstans for lokaldemokratiet. Og, ikke minst, nei til enhver erstatning til Akershus for tap av fremtidig skattekraft – det fikk holde å erstatte direkte tap som kunne beregnes der og da.
Utbyggingen slik den ble
I de 40 årene bygget Oslo sine arealer tette med den tradisjonelle byformen med sine kvartaler, gater, plasser og parker. Arealpresset bidro til at også bebyggelsen etter 1910 føyet seg inn i den byen der det i dag bor til sammen rundt 250 000 mennesker8 – i hovedsak både tett, grønn og luftig, og lett å komme rundt i til fots og med kollektiv og sykkel. I 1930-årene kom det store, nye anlegg som i form lå i overgangen mellom 1920-årenes tette by og modernismens oppløsning av kvartalsbyen. Boligområdene i Iladalen og ved Carl Berners plass og Store ringgate nedover mot Tøyen er de klareste eksemplene.
Drabantbyliknende bebyggelse i Iladalen, Oslo. Blokkene sto ferdig i 1946 og de følgende årene.
Foto (1951): Råger Wilhelm/Oslo Museum
To av de aller tetteste nye boligstrøkene kom i Aker, nær bygrensen: Marienlystblokkene langs Kirkeveien og Sinsen, begge i regi av private utbyggere. Dette var langt tettere enn det Oslo kommune hadde bygget i Aker: hagebyene Ullevål, Lille Tøyen og (halve) Lindern.
Men det aller meste av ny bebyggelse i Aker ble rekkehus og to- og firemannsboliger i tre. At Aker var en villakommune var aldri riktig, betydelig mer enn halvparten av nybyggingen var småhus med flere boliger. Men arealbruken i villa- og småhusområdene var så generøs – tomtene var ofte fra ett til tre dekar – og bebyggelsen så lite bymessig, blant annet med mangel på lokale sentra, at det blir dyrt å levere det byfolk forventer av transport og andre tjenester. At mange fikk ta så mye plass så nær storbyens kjerne skyldtes Akers politikk om ikke å være by. Det måtte bli konflikt, sterkere ettersom byen vokste videre. Resultatet kjenner vi fra kamper om eplehageutbygging og kommunens småhusplaner de siste tiårene, der både private utbyggere og kommunen vil øke tettheten, mens de fleste beboerne gjør motstand.9
Flerfamilieboliger på generøse tomter på Nordberg, 1930-årene. Carl Kjelsens vei møter Sognsveien midt i bildet med parkåren Damefallet, Kongleveien inn til høyre.
Foto: Ukjent/Oslo Byarkiv
Hvordan gikk det etter 1948?
Ved valget til nytt, felles bystyre i 1947 ble Høyre største parti, men venstresiden fikk flertall. Av 84 representanter bodde 40 i Aker, etter folketall skulle det vært 26. Politiske og administrative topposisjoner ble greit fordelt. Om det store antallet utvalg og komiteer fikk god representasjon fra begge de tidligere kommunene er ikke kjent.
Av Oslos satsinger etter 1948 var nye boliger i det som hadde vært Aker helt dominerende, både i politisk vekt og pengebruk. Kommunen kjøpte tomter og betalte vei, vann og kloakk og staten støttet gjennom Husbanken. Boligene fikk tre rom og god standard. Det ble lagt store ressurser i T-banebygging.
Både Oslo, Aker og resten av landet hadde vennet seg til at regionen var svært velstående. Midt i 1930-årene hadde Oslo og Aker stått for nesten 40 av de 70 mill. kr som ble utliknet i direkte skatter til statskassen.10 Kommuneforvaltningen ble bygget opp som et sterkt fagstyre. Høyres og mange Akerfolks advarsler om mangel på selvstyre og nærhet til myndigheter viste seg å ha noe for seg. Opphevelse av sognekommunene med valg av herredsstyrerepresentanter fra sognene hadde svekket nærdemokratiet. Fagstyrets vekst og innflytelse på bekostning av demokratisk styring ble et hovedtema for reformer i tiårene som fulgte. Fagfolkene ble skjøvet ut av bygningsrådet i 1965, bydelsutvalgene ble etablert i 1973 og et byråd av politikere erstattet rådmennene i 1986.
Aker rådhus i Trondheimsveien 5 med de fire sognenes emblemer i relieff på veggen. Arkitekt var kommunearkitekt Georg Jens Greve. Fotografiet er fra oppføringsåret 1942.
Foto: O. Væring/Teknisk Museum
Fotnoter
1 Hieronymus Heyerdahl: «Kristianias utvidelse.» St. Hallvard 1923. God oversikt over byens argumentasjon og sammenlikning med andre byer.
2 Brevig, Sverre. Akers Høire 1884-1948 (Oslo, 1959), s. 94.
3 Brevig, Akers Høire 1884-1948, s. 87
4 Brevig, Akers Høire 1884-1948, s. 94.
5 Fylkesutvalgets standpunkt referert av finansrådmannen i Oslo i sak 7/1939–1940 til bystyret, Sammenslutningen Oslo–Aker, s.8–9.
6 Sak I Finansrådmannens forslag til driftsbudsjett for 1951–52, s. 394 og s. XI.
7 Ot.prp. 75 for 1950, om det økonomiske oppgjøret mellom Oslo og Akershus, vedlegg s. 15–16.
8 Folkemengden etter administrativ bydel og alder 2017–2026 (B), statistikkbanken, Oslo kommune. De fem bydelene i indre by, som inkluderer strøk utenfor indre by som Bygdøy og Valle, har til sammen 282 000 innbyggere i 2026.
9 Ellen de Vibe skriver om dette i Bak fasaden : samspill og sammenstøt som formet det nye Oslo. Frekk forlag, 2026, s. 96–109.
10 Juvkam, Olav. «Gruppering av kommunene etter leveomkostningene». Statsøkonomisk tidsskrift, vol. 51, 1937.
Litteratur og kilder
Aker herredsstyre, sakene 90/1930, 186, 207 og 253/1935, 16/1938.
Aker kommune. 1947. Aker 1837–1937 : kommunens styre og forvaltning gjennom hundre år. Aker kommune, bind I.
Brevig, Sverre. 1948. Akers Høire 1884-1948. Oslo: Grøndahl & Søns boktrykkeri, s. 137–217.
Oslo kommune. 1958. Aker 1937–1947. Kommunens styre og forvaltning inntil sammenslutningen med Oslo i 1947. Oslo:
Grøndahl & Søns boktrykkeri, s. 349-383.
Oslo kommune. 1952. Beretning om Oslo kommune for årene 1912-1947. Bind II. Oslo, s. 369–79.
Eike, Øystein. «Motstanden mot sammenslåingen» I Tobias 1-2/2008, s. 16–23.
Kjeldstadli, Knut. 1990. Den delte byen. Fra 1900 til 1948. Oslo bys historie, bind 4. Oslo, Cappelen.
Oslo bystyre, sakene 33/1934–35, 7/1939–1940.
Lund, Bernt H. 1999. Beretning om Oslo kommune for årene 1948–1986. Oslo kommune, s. 13–20.
Ot.prp. nr. 3 (1947) Om lov om sammenslutning av Aker og Oslo kommuner, og Ot.prp. nr. 75 1950 med Innst. O. nr. VII
(1950) om oppgjøret med Akershus fylkeskommune.
Takk til Bernt Bull og Tallak Moland for kommentarer.